Hjem

Minnetale over professor dr.med. Kåre Berg

holdt i fellesmøte
den 19. november 2009

av professor Morten Harboe

 

Obligatorisk!

Kåre Berg ble født 1. mars 1932 og døde 24. januar i år. Han ble cand.med. ved Universitetet i Oslo i 1957. Etter turnustjeneste og militærtjeneste arbeidet han på medisinsk avdeling ved Ullevål sykehus.
   
Han begynte sitt vitenskapelige arbeid ved Rettsmedisinsk institutt hos professor Georg Waaler og professor Jon Lundevall i 1962. For identifikasjon og farskapsundersøkelser var Jon Lundevall spesielt interessert i genetisk bestemt variasjon mellom mennesker, polymorfisme. Gruppen hans arbeidet med polymorfisme i serumproteiner. Slik variasjon var den gang bare kjent i noen få proteiner. I dag finner vi det nesten overalt hvor vi leter.
   
Kåre Berg forsvarte sin doktoravhandling "Studies on the Lp-system of human serum β-lipoprotein" i desember 1964. Det var lett å være opponent. Avhandlingen var av første klasse. I sin innstilling til fakultetet skrev professor Peter F. Hjort: "Resultatet er da også blitt et av de beste arbeider jeg noensinne har lest."
   
Det var en annen tid. Han gjorde alt selv. Renset β-lipoprotein og sprøytet proteinet inn på kaniner. Ett av antistoffene han fikk, reagerte med serum fra noen, men ikke andre individer. 34 % reagerte, og han kalte dem Lp(a+). 66 % reagerte ikke, de var Lp(a-). Undersøkelse av serum fra 23 familier med 65 barn viste at Lp(a+)-egenskapen var arvelig bestemt, og funnene passet med ett enkelt, dominant gen (1).
   
Arbeidet slo raskt igjennom internasjonalt. Han fikk Jean Juillard-prisen for det allerede i 1964 og Anders Jahres pris for yngre medisinske forskere i 1970.
   
Dette ble mye mer enn påvisning av en ny polymorfisme! Han viste i et omfattende internasjonalt samarbeid hvilken betydning Lp(a)-egenskapen hadde. Det viste seg at genetikken var mer komplisert enn til å bli forklart ved ett enkelt dominant gen (2). Mengden av Lp(a)-protein varierer meget mellom individer, men lite hos det enkelte individ. Det ble etter hvert klart at høy Lp(a)- konsentrasjon er en sentral, uavhengig risikofaktor for utvikling av hjerte- og karsykdommer (3,4). Lp(a)-proteinet har en særegen struktur og inneholder et forskjellig antall såkalte kringlemoduler (5,6). De viser stor homologi med en kringlemodul i plasminogen som forklarer hvorfor høye Lp(a)-konsentrasjoner i plasma disponerer for trombose og hjerte- karsykdom (7,8). Berg var fa­scinert av dette, og det tidlige arbeidet med polymorfisme i lipoproteiner ble starten på et livslangt bredt arbeid i medisinsk genetikk.
   
Etter disputasen inviterte professor Alexander G. Bearn ham til Rockefeller University i New York. Han ble der i nesten tre år, og ble så utnevnt som vår første professor i medisinsk genetikk i 1967.
   
I 1968 ble det publisert at Downs syndrom på grunn av kromosomfeil og spesielle stoffskiftesykdommer kunne påvises ved dyrking av celler fra fostervannsprøver (9), og Kåre Berg begynte slike undersøkelser allerede tre år senere. I desember 1974 holdt han så det første offentlige foredraget i Norge om etikk og fosterdiagnostikk her i Akademiet: "Bekjempelse av arvelige sykdommer -- tekniske muligheter og etiske problemer" (10).
   
Han beskrev de viktigste typene av arvelig bestemte sykdommer og ny teknikk for å ta prøver av fostervannet og undersøke celler fra fosteret i det, bl.a. ved dyrking av celler for å påvise stoffskiftefeil og kromosomavvik. Så beskrev han prinsipper for "genetisk veiledning" og drøftet sentrale etiske spørsmål ved fosterdiagnostikk. Han eksponerte sitt syn i klartekst og trakk her opp de prinsippene som skulle legge grunnlaget for slikt arbeid i Norge.
   
Til å begynne med ble prenatal diagnostikk oftest utført hos ektefeller som allerede hadde et barn med alvorlig genetisk sykdom. Nå ble det mulig å vite om en ny graviditet ville være med et friskt barn. Han drøftet sine synspunkter med ledere i kirken og fikk bred tilslutning av dem. Med dette la han et viktig grunnlag for diskusjonen i Norge om etikken ved prenatal diagnostikk og drøftet det også i flere internasjonale publikasjoner (11--13).
   
Han deltok i en rekke debatter i TV og var omhyggelig med det han sa, for dette kom rett inn i striden om abortlovgivningen. Han påpekte at fosterdiagnostikk også bevarte liv. Han forsvarte konsekvent foreldrenes rett til å ta avgjørelsen om å avbryte svangerskapet hvis fosteret hadde et alvorlig kromosomavvik.
   
Mulighetene for fosterdiagnostikk og genetisk veiledning var meget begrenset til å begynne med. Forskjellig tilgang til dette i Norge var for ham et annet viktig etisk problem, og han arbeidet hardt for å utvikle og etablere veiledning og muligheter for nødvendig laboratoriediagnostikk på flere steder i landet.
   
Kåre Berg etablerte Norges første kliniske avdeling for medisinsk gene­tikk. I nært samarbeid med stadsfysikus Fredrik Mellbye var den først knyttet til Oslo Helseråd. I 1992 flyttet Institutt for medisinsk genetikk fra preklinisk bygg på Blindern til Ullevål sykehus. Han ønsket dette sterkt. Det kunne knytte virksomheten nærmere til klinisk arbeid.
   
Han ble medlem av akademiet i 1974 og var medlem av styret i 13 år.
   
Internasjonalt var hans arbeid høyt anerkjent. Han var rådgiver i genetiske sykdommer og medisinsk etikk for Verdens helseorganisasjon (WHO) fra 1973. Fra 1995 var han medlem av etikk-komiteen til The Human Genome Organization (HUGO), fra 2005 som nestleder.
   
Som pensjonist fra 1. april 2002 ønsket han å fortsette vitenskapelig arbeid og hadde en bevilgning for dette fra National Institutes of Health i USA, men det skulle ikke gå slik.
   
Vi bodde i Etiopia og ble forskrekket over å lese Aftenposten 28. oktober 2001. Avisen offentliggjorde da utdrag av et brev fra Det medisinske fakultet til Instituttgruppen for Oslo kommunale sykehus og Institutt for medisinsk genetikk. Her heter det: "I forbindelse med professor Kåre Bergs avgang kan det reise seg spørsmål om eierskap til utstyr, prøver etc. Vi ber derfor om at Instituttgruppen umiddelbart informerer alle ansatte ved instituttet om at det inntil videre ikke skal fjernes noe fra universitetslokaler uten at det på forhånd er innhentet tillatelse fra instituttgruppeledelsen. Heller ikke må lagrede prøver deles" (14).
   
Dette var et ledd i en flere måneders konflikt. 14. september hadde sykehusledelsen inndratt Bergs økonomiske fullmakter som avdelingsoverlege.
   
Saken utviklet seg raskt, og 31. oktober innkalte sykehusledelsen til et møte for å diskutere Bergs status og stilling. Senere samme dag skiftet sykehusledelsen låsen til Bergs kontor så han ble fysisk hindret tilgang til kontoret og sin egen PC.
   
Berg begjærte Namsretten om kjennelse for midlertidig forføyning om utlevering av nøklene slik at han kunne få tilgang til kontoret. Saken ble tatt opp 19. desember, og det ble inngått forlik dagen etter. Her stod det "Kåre Berg får tilbake disposisjonsretten til sitt kontor" og "gis full tilgang til eget og alment tilgjengelig forskningsmateriale også etter oppnådd pensjonsalder 1.4.2002." Forliksteksten var ikke god nok fordi det var i virkeligheten tre parter, Berg, Ullevål sykehus og Det medisiske fakultet. Teksten vedrørte bare to av dem, og forliket fungerte ikke.
   
Han anla derfor sak mot Ullevål Universitetssykehus HF og Staten v/Universitetet i Oslo, men tapte den i Oslo Tingrett ved kjennelse 6. februar 2003. Berg påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som stadfestet tingrettens kjennelse.
   
Kåre Berg var sterk, mer autoritær enn vanlig i tiden. Han fremmet sine synspunkter og saker kraftfullt. Det førte til problemer, både for ham selv og i miljøet på instituttet. Likevel er det vanskelig å forstå hvorfor frontene ble så skarpe.
   
Bakteppet er interessant med mange viktige, prinsipielle spørsmål. Hva er forskerens ansvar? Hva er forskerens rettigheter i forhold til institusjonen?
   
Dette var før Bondevik II-regjeringen oppnevnte Nylennautvalget i 2003 for å starte å rydde opp i jungelen av lover og forskrifter som regulerte medisinsk forskning (15). Bioteknologiloven og forvaltningen av samtykkeerklæringer var restriktiv, og spørsmål om DNA var spesielt vanskelige. Noen urimeligheter har gått seg til etter hvert. Den nye "helseforskningsloven" (16) har gitt nødvendig klarhet og enklere forvaltning, men forskerens frihet er blitt klart begrenset.
   
I norsk forvaltning er det nå et skille mellom forskning og regulær medisinsk virksomhet. Det virker på mange måter enkelt, men er et viktig og vanskelig spørsmål. Professor P.A. Owren på Rikshospitalet og professor Henry G. Kunkel ved Rockefeller University Hospital i New York ble mine fremste kliniske lærere. De kunne drive sine avdelinger uten et slikt skille. Forskningen var integrert i regulært klinisk arbeid, og dette var en viktig forutsetning for deres utvikling av ny kunnskap, bedre forståelse av sykdom, og et gode for pasientene.
   
Som pensjonist ønsket Kåre Berg å arbeide med et familiemateriale han selv hadde tatt initiativ til å samle inn, og hvor han hadde nødvendig konsesjon fra datatilsynet. Han mente at han skulle ha ansvaret for å forvalte og bruke dette materialet. Institusjonene der han arbeidet, støttet ham ikke i dette, og det planlagte arbeidet kunne ikke gjennomføres. Det var bittert, og det preget ham sterkt.

Sammenfattende vil jeg si:

Kåre Berg var en av det medisinske fakultets fremste forskere og satte dype spor.
   
Han la grunnlaget og utviklet medisinsk genetikk til å bli et praktisk viktig fag. I utviklingen av fosterdiagnostikk og genetisk veiledning forsvarte han konsekvent foreldrenes rett til å bestemme i særlig vanskelige situasjoner hvor fosterdiagnostikk påviste alvorlig genetisk sykdom.
   
Stipendiater fremhever at han var en god veileder. Han viste omsorg og delte sine kunnskaper og sitt omfattende internasjonale kontaktnett med dem.
   
Det er slik vi vil huske ham.

Det Norske Videnskaps-Akademi
Drammensveien 78
N-0271 Oslo
Telefon: +47 22 84 15 00
E-post: post@dnva.no
 
Nettredaktør: Anne-Marie Astad
Design og teknisk løsning: Ravn Webveveriet AS
 
The Norwegian Academy of Science and Letters
Drammensveien 78
N-0271 Oslo, Norway
Telephone: + 47 22 84 15 00
E-mail: post@dnva.no
Web editor: Anne-Marie Astad
Design and technical solutions: Ravn Webveveriet AS